MINE MENINGER

LA OSS SNAKKE OM MOBBING

Dette er ett innlegg jeg lenge har ønsket å skrive om, men har ikke klart å bestemme meg før nå hvordan jeg vil få det fram, på best mulig måte.

La oss si du er på skolen. En i klassen din har nettopp fått en ny lue du syns ser rett og slett grusom ut. Den kler henne ikke, og fargene er kjempe stygge.
Hva velger du å si til henne? "Skjer med å kjøpe den fæle lua? haha, prøver du å skaffe deg en ny stil eller? for det funker ikke!"
Hva fikk deg til å si det til henne? For å få deg selv til å føle deg bedre? For å få andre til å le med deg? Eller for å utpeke noe du ikke liker, så alle andre vet det?

Dette er noe jeg lurer på hver gang jeg hører folk snakker stygt om hverandre. Hva er grunnen? De tre største grunnene jeg tror folk snakker stygt om hverandre, er nettopp de tre grunnene jeg skrev. For å få deg selv til å føle deg bedre? For å få andre til å le med deg? Eller for å utpeke noe du ikke liker, så alle andre vet det?

Jeg har for lenge siden innsett hvor utrolig dårlig gjort det er å snakke stygt om eller til folk for å "være morsom", og tro ikke folk tar seg nær av det. Neivel, kanskje personen ikke tar seg nær av det, men en dag kommer hun eller han til å bli dritt lei. Det er da det begynner å bli farlig med å spøke om ting.

I det siste har jeg lært meg til å heller fortelle ting til meg selv, enn å måtte fortelle andre om det. Hvis det er noen jeg syns har en utrolig stygg bukse på seg, sier jeg det ikke til noen. Jeg ler ikke høyt av det. Jeg sier det ikke til personen. Det jeg gjør er å tenke på hva konsekvensen hadde vært hvis jeg hadde sagt det til henne, og hvorfor ville jeg sagt det til henne.
For å få deg selv til å føle deg bedre? Uakseptabelt, det finnes bedre ting å få deg til å føle bedre, enn å snakke dritt om folk.
For å få andre til å le med deg? Uakseptabelt. Det er mye bedre å le av ting som faktisk er morsomt, enn å måtte le av andre mennesker.
Eller for å utpeke noe du ikke liker, så alle andre vet det? Uakseptabelt. Hvorfor trenger de å vite det? Er det ikke nok at kun du vet det, så kan de andre lage sin egen mening? Og jeg er sikker på at personen som har en gigantisk kvise i annsiktet er fult klar over det selv.

Så hvorfor ikke heller gi folk komplimenter? Jeg prøvde for noen uker siden, å gi folk minst ett kompliment hver dag i en uke. Etter alle komplimentene jeg ga folk, følte jeg meg mye bedre. Jeg fikk folk til å smile, og det virket som om jeg gjorde dem glade. Istedet for å fokusere på det negative, fokuserte jeg heller på det positive.

Så kan vi gjøre en avtale? Neste gang du er i ferd med å si noe stygt eller frekt til en person, tenkt deg om hvorfor du gjør det. Hvis du noen gang kommer på en logisk grunn for å bare måtte si det, fortell meg hva grunnen er.

Prøv å gjør samme "ekspriment" som jeg gjorde, og skriv hvordan du følte deg etter den uka!
Vi klarer oss fint uten mobbing!


# Hva tenker du om mobbing?
# Er du blitt utsatt for mobbing?

BUSSE BÆSJ



Jeg tok buss for første gang til skolen i dag. Haha waaat? Jeg har bodd 5 minutter fra skolen i 10 år, så da kunne jeg bare gå dit. Men nå som skolen ligger litt lengre unna, og snøen har begynt å komme, kan jeg ikke kjøre scooter mer. DAFU.
Jeg hater bussen. Æsj. Det er ekkelt og trangt. HELDIGVIS for min flaks, så var det ett ledig sete helt foran i bussen, det redda dagen min litt. Hvis jeg måtte gå lengre bak i bussen hadde jeg bare sotte meg ned på gulvet. Jeg hater når bussefolk stirrer, og jeg vet alle gjør det.

# Liker du å ta bussen?

TATTOVERINGEN MIN


Jeg har bare tegnet den med tusj, do'oh :')

Noe ala denne tattoveringen vil jeg skal bli min. Så på ett tattoverings program som fikk meg til å tenke på hva jeg ville tatt hvis jeg absolutt skulle hatt en tattovering. Og for min del ville det vært noe som dette, blod årer. Jeg er veldig fascinert av hvordan kroppen vår fungerer og alt annet som skjer rundt oss uten at vi tenker over det.
Vi puster, hjerte vårt dunker, pulsen vår går opp og ned, du kan tenke, du kan føle og alle sånne ting.

Så hvorfor ikke få en tattovering over min fascinasjon? haha, dunno hvordan man skriver det.
Helst ville jeg hatt en stor tattovering av blod årer på ryggen, men da blir det vanskelig å se for min del. Så.. idunno.

1MKB

Nå er Ida blitt så stor at hun kan kjøre scooter til videregående. Ohyes.
Jeg kom i B klassen på medier. 15 stk. Jeg husker bare 3 eller 4 navn..
Skulle ønske jeg kom i samme klasse som Maren, noe jeg ikke gjorde. Meh, det var litt teit.
EDIT: MAREN FIKK BYTTE KLASSE! JEEHOOO, nå var det ikke teit lenger!

Det som jeg syns var awesome var at jeg kom inn på medier, totalt 25 stk. kom inn, og nå står ca. 50 stk på venteliste på den linja jeg kom inn på! Awesome?

Haha, å uff, du skulle sett alle VG2 og VG3 folka, de dreiv å glodde noe helt sykt på oss stakkars små barna. Det var ikke gøy.

(Og jeg har laget en liten how to HER inne, så håper dere skjekker det ut!)

FOR ET ORK

Nå drar jeg igjen. Og denne gangen vil jeg absolutt ikke dra. Jeg vil være hjemme. Bli ringt opp tidlig på morraen av en søt bergenser som spør om han våknet meg. Også for å snakke 2 timer om ingenting. Og når vi skal legge på sier han "eg e glad i deg", og erter meg fordi jeg sier "glad i du og".

JEG VIL VÆRE IGJEN HER HJEMME.
Jeg er så lei av å være der nå. Mest øde plassen som finnes. Og får ikke ta med meg noen jeg kjenner, og jeg får heller ikke lov til å være hjemme å passe på huset. Jeg er vist så liten. Pøh, jeg er 16.
Det kommer til å bli så gøy. Sove til klokka 12, gå rundt å dasse til klokka 17, bruker internett helt til jeg skal sove. INGEN skal få lov til å klage på at jeg bare er inne, og ikke gjør noe. Jeg er der tross alt med ingen venner, og det er ingenting å finne på der.

Og jeg driter i hvor mye penger jeg bruker på kortet, jeg skal snakke med den søte bergenseren hele tiden.

Beklager for et kjempe kjedelig og teit klage innlegg, men jeg er så lei av å reise rundt når jeg helst bare vil være hjemme.

# Flere som har det som meg?

EKKEL ANGST BLANDT FOLK

Så, vi byttet rundt på planen vår, jeg var på kvadrat i går, ikke på tirsdag. Det var utrolig ekkelt.
Jeg ble satt av på kvadrat alene, og skulle være der i to timer før pappa kom. Bare ha det i hodet at jeg kun har vært der en gang før, for to år siden.
Det eneste jeg kunne huske var at jeg burde ta rulletrappen opp først, for det var der jeg gikk sist. Da jeg var kommet så langt følte jeg meg som et romvesen. Jeg følte (jeg innbiller meg ting) at alle sto å så på meg, følgte etter meg, og snakket stygt om meg. Jeg innbilte meg også at når en jente gikk forbi meg, at hun lo av meg!
Jeg måtte stoppe opp og orientere meg hundre ganger, og når jeg gjorde det følte jeg meg utrolig dum. Også faktumet at jeg gikk som en snegle.

Det skal aldri skje igjen at jeg går på et så stor kjøpesenter igjen alene. Jeg trenger litt mer støtte for å gjøre sånt, og jeg må ha noen jeg kan snakke med. Uten å snakke med noen jeg kjente sank selvtilliten min til bunns, og jeg ville bare ringe å spør om pappa kunne komme å hente meg.
Men noe som gjorde dagen min litt bedre var når en butikkansatt skulle til å spør meg om jeg trengte noe hjelp, men før hun hadde avsluttet setningen kom hun bort til meg å kommenterte neglene mine! Hun sa de var skikkelig kule, og at hun også ville hatt sånn. Så tusen takk butikkansatt som sto med mac sminken, takk for at du gjorde dagen min litt lysere!

Til tross at jeg var livredd der jeg gikk, fikk jeg kjøpt noen ting. Jeg kan vise dere en gang i morra, for jeg skal hjem igjen i dag. Fikk til og med kjøpt meg en bursdags prensang til meg selv.
Nå i etterkant føler jeg meg veldig stolt over at jeg klarte å gå alene på et senter jeg kun har vært på en gang. Jeg gikk der alene!

Jeg liker stavanger. Selvom mange folk ikke klarer å bruke kun en parkerings plass. Og at noen butikkansatte er mer skumle enn hyggelige (neida, jeg sikter ikke til deg på Rimi som skulet på meg.)

Beklager at jeg ikke blogget noe i går, jeg var rett og slett altfor sliten etter at hodet mitt hadde jobbet på spreng i mange timer inne på Kvadrat. Når jeg kom hjem var jeg utslitt og ville bare sove.
Hvis du vil lese mer om angsten min, kan du lese ett eldre innlegg HER inne.

OG JA! Se på bloglovin ikonet! Den har steget med to nye følgere siden igår, så tusen takk til dere to! :)

HAHA, HERMING?

Jeg fikk den mest latterlige kommentaren jeg har sett på lenge;

Har nok ikke hermet. Og jeg skal heller ikke ha et fototreff? Og om jeg skulle, hadde det virkelig vært herming? Er nok ikke Ida-Marie som var det første som fant på å ha fototreff.
Jeg har sett værre tilfeller av herming på blogg.no.

Ser heller ingen 'herming' av designet hennes. Hva skulle det vært? Dessuten, hadde aldri kunne klart å etterligne henne på designet, hun er jo en guru på det!

Jeg vet ikke hvem du er som la igjen den kommentaren, men jeg vet at du bor i Bergen. Og siden du er så feig at du ikke skriver mer enn ....... vil jeg ikke ta denne kommentaren seriøst. Blir for dumt å slenge 'dritt' på den måten. Håper du ikke anklager andre 'uskyldige' på den måten.

# Har du noen gang fått en kommentar om at du hermer etter en annen blogg?
# Syns du jeg har hermet etter Ida-Marie sin blogg?

DAGENS TEMA: ANGST

Dette er ikke et innlegg som jeg lager for å skape oppstyr, jeg er kun villig til å snakke og fortelle om hvordan det er å leve med angst. Det er heller ikke et innlegg om å skaffe så mange som mulig for å syntes synd på meg, hvis noen tror det.

Aner ikke hvor jeg skal begynne. Vi tar det fra en kant?

Angst. Jeg er sikker på at alle har hørt om det, men kanskje ikke alle vet helt hva det er.
Det finnes mange typer angst, men den eneste jeg kjenner til, og kan snakke fullt ut om er sosial angst.
Hele "konseptet" går ut på at man er redd. Redd for å gjøre ting, redd for å oppleve nye ting, redd for å møte nye mennesker osv. En lever rett og slett i redsel.

Jeg lever i redsel. Så lenge jeg kan huske har jeg levd i redsel. Jeg har sosial angst. Den første gangen jeg kan huske angst var et problem for meg, var i barnehagen.
Det var lucia dagen, og alle i barnehagen skulle gå lucia tog. Alle stilte seg opp i toget, untatt meg. Jeg ble stående og grine, og ville bare sitte på fanget til mamma'en min. Jeg fikk lov. Jeg turte ikke å gå i toget. Det var skummelt.

Jeg skulle begynne i 1.klasse. Jeg møtte opp første dagen, men kom ikke den andre. Det var mange inntrykk jeg måtte svelge. Jeg skyldte på at jeg var syk. Jeg var ikke syk.

Den opplevelsen jeg husker best var: I første eller andre klasse skulle jeg ta bussen hjem til en ny veninne. Jeg hadde fått penger av mamma, og skulle inn på bussen. Jeg grein. Jeg klarte ikke putte pengene mine som jeg hadde fått av mamma, inn i bussjåførens hender. Veninna mi måtte hjelpe meg. Dette skjedde flere ganger. Veninna mi måtte betaler for meg. Men jeg likte ikke å gi vekk penger som jeg hadde fått av mamma, det var noe av det værste jeg viste.

Jeg har også hatt hjemme lengsel helt siden jeg var liten. Det stoppet ikke før jeg var 12 år. 12 år!
Noe av det jeg husker best var når jeg skulle sove hos naboen som bor 50 meter fra huset mitt. Jeg bare lå å grein, og måtte gå ned til foreldrene for å be dem hente pappa, så jeg kunne komme meg hjem. Pappa kom, og bærte meg hjem. Det var den beste følelsen jeg har hatt. Å komme hjem igjen.
Det skjedde flere ganger at på kvelden før vi skulle sove hjemme hos andre.  Mamma eller pappa måtte komme å hente meg igjen, for jeg klarte ikke å være hjemme ifra.

I 9.klasse (ett år siden) ble jeg lei av å måtte leve i frykt som dette. Jeg kontaktet helsesøstra på skolen, og fortalte om problemene mine. Jeg snakket med henne en gang i uken, og vi snakket om hva jeg kunne gjøre for å bli kvitt angsten.
Jeg nevnte alt det jeg var redd for å gjøre blant annet: ta bussen, betale i en butikk, åpne opp døren når det ringer på, ta telefonen når den ringte, gå alene på et kjøpe senter, møte nye mennesker, spør etter hjelp i en butikk, ringe andre mennesker jeg ikke kjente, dra på store og små forsamlinger osv.
Jeg var rett og slett avhengig av å ha kjente mennesker rundt meg hele tiden.

Etter jeg hadde gått hos helsesøstra, spurte ho meg om foreldrene mine viste om det. Nei, ingen viste det. Det var kun meg som viste om det. Jeg prøvde å fortelle det til mamma'en min. Hun nektet for at jeg hadde angst. Jeg ble sur og lei. Selvfølgelig viste ikke ho hvordan jeg hadde det, hvordan jeg følte det.
Ingen trodde at en så livlig, morsom og pratsom person kunne ha angst. Men vi lever bak en maske. Vi har den alltid på, og tar den sjelden av.

Men mamma skjønte at jeg ikke tullet med det etter en stund. Ho så tilbake på alt som hadde skjedd, og innså hvor redd jeg faktisk var. Vi fikk en time hos helsesøstra sammen, så ho kunne informere mamma om hva jeg måtte øve på hvor å slutte å være redd.
Alle de nærmeste jeg kjenner vet at jeg har angst. Men det er ikke alle som tar like mye hensyn til det. Og det er nettopp fordet ikke alle vet hvordan det er å ha angst.

Jeg har det mye bedre nå. Jeg har alt jeg noen gang har ønsket meg, en forståelsesfull kjæreste, gode venner og en flott familie som kjenner til problemene.
Jeg kan endelig gå alene på et kjøpesenter, uten å føle meg så utrolig redd som jeg var før. Jeg kan ta bussen, men har enda ikke tatt bussen helt alene til et sted. Men det er fortsatt et mål.

Jeg har ikke mange venner. Jeg har aldri tørt å skaffe meg venner uten om skolen. Men jeg håper jeg får meg flere venner når jeg begynner på vidregående. Det blir spennendes.
En må ta seg pauser. Etter jeg har gjort noe stort, trenger jeg tid for meg selv. Jeg blir utrolig sliten av å gjøre ting som jeg ikke liker å gjøre. Da er det beste jeg vet å bare være hjemme i en til to dager.

Noen oppmuntrende ord til dere med angst:
- Snakk om det. Det er det første du burde gjøre. Få følelsene dine ut, med f.eks en helsesøster.
- Sett deg mål. Du må prøve så godt du kan å bare gjøre ting. Oppmuntre seg selv til å gjøre ting som er skummelt.
- Tenk på det positive. Hvis du også er redd for å ta bussen alene, tenk på alt det bra som skal skje etter bussturen.
- Ikke tenk på hva alle andre ser. Dette er det et av de største problemene mine. Jeg er redd for hva andre tror om meg, og jeg tror alltid at mennesker ser på meg. At de legger merke til alt. Ikke tenk sånn. Se heller tilbake på personer. Hva er det de ikke har, som du har? Eller tenk: "Se på den rare hatten, sånn går ikke jeg med!"
Ikke vær redd for hva fremmede personer ser i deg, de kjenner deg ikke. Du er den eneste av deg, og det betyr at du er et menneske med mange forskjellige sider enn den personen som 'dømmer' deg.
- Ta deg pauser. Som jeg nevnte tidligere. Vi med angst kan bli fort slitene og trøtte av å gjøre ting som er skummelt. Vær hjemme en ekstra dag uten venner, og uten å dra ut. Lag deg favoritt maten din, og se på et favoritt program. Gjør noe som du kan belønne deg selv med, etter du har utfordret deg selv.
- Finn deg en hobby som du trives med. Jeg fant min for 3 år siden, nemmelig fotografering. Selvom det begrenser meg litt, at jeg ikke alltid tør å ta et bilde (ja, faktisk) så må jeg bare fortsette.

Jeg vil gjerne høre din historie.
Har du angst? Kjenner du noen med det?
Kjenner du deg igjen om noe jeg har skrevet?

Spørsmål tas i mot med et smil :)

FRUSTRERT

Så, jeg har litt frustrasjon jeg må få ut. Jeg mottok akkurat noen bryllupsbilder fra noen familie venner. Etter å ha tatt en liten kikk på dem, kunne jeg peke ut fler og fler feil på bildene. Jeg endte opp med å sitte å stirre på bildene i en god stund, og jeg ble bare trist av å se på dem.
Hvem hadde tatt disse bildene? Jeg så bak på kortet. Ante jeg meg det ikke. "mester fotograf ......." (jeg tør ikke å skrive navnet, eller bransjen.. fordi jeg ikke tør)

Men de som jobber der er kjempe hyggelig. Eller. Hvertfall han ene der. Men når det kommer til fotografering.. Eeehhmm. Jeg liker ikke arbeidet dems. Og det verste er at han ene som jobber der har skrevet at han er en "mester fotograf". Det er å ta hardt i.

Noen av feilene jeg fant var blant annet (ja, jeg elsker å gi kritikk):
- Overeksponerte bilder (av detaljer)
- Mye av gjenstander er kuttet vekk (et bein av mannen så ut som det var kuttet vekk, også mer)
- De som ble fotograf ser ukomfortable ut (det er faktisk en fotografs jobb å få menneskene til å se naturlige ut. ikke vri rundt på menneskene som om de er gummi strikk)
- unaturlig plassering av gjenstander
- grå farger (bryllups bilder skal ikke se triste ut.)

Prisene er helt. Syke. Men siden han er en "mester fotograf", så er vel ikke det så rart. Over 4500,- for en dag med bilder. Wow.

# Vet du om noen fotografer som ikke burde kalle seg fotografer?

NÅ ER JEG SKIKKELIG SUR >:C

Jeg har all grunn til å være sur, og jeg er lenge siden jeg sist har vært sur, så nå må jeg bare få det ut!

For noen dager siden hadde jeg avtalt med veninnen min en liten photoshoot, og etterpå dra på en ungdomsklubb.
Jeg tenkte ikke over det før idag når jeg var på skolen at jeg måtte da ha noen lekser, og jammen sto hele lekselappen full.
Jeg måtte avbryte photoshoot planen min med henne, for å få tid til å gjøre alle leksene.
Jeg måtte avbryte en fritids plan for å gjøre lekser.

Er det rett at du skal sitte på skolen i seks timer hver dag dager dagen i uka, i nærmere ett år, og så måtte gå hjem for å gjøre lekser som kanskje kan vare helt opp til to timer?
Det er som å sitte på skolen i åtte timer!

Jeg er dritt lei av å måtte avbryte planer jeg har med venner, fordi jeg har såpass mye lekser at jeg ikke får tid til å gjøre begge deler.
Er det vårt ansvar å måtte planlegge skole arbeidet? Njaa, det er vel det.
Er det rettferdig at vi skal måtte avbryte planer på fritiden pga. lekser? Nei, det er det ikke.

Jeg mener lekser er oppskrytt. Fritiden min blir fylt av tull, ved å lese og gjøre oppgaver om stoff jeg heller kan lese om på skolen.
Er det ikke det man skal? Gjøre skole arbeid på skolen, og gjøre fritids planer på fritiden?
Desverre er det ikke slik. Vi må gjøre lekser på fritiden vår, som går utenfor skole dagen.
Jeg lærer dobbelt så mye av å gjøre skole arbeid på skolen, og ikke hjemme.

I morra har klassen et klassemøte, og da skal lærerene jammen meg få høre hva jeg har å si til mengden av lekser de gir oss fem ganger i uka. Det går virkelig ikke ann lenger, jeg er DRITT lei.

# Syns du lekser er oppskrytt?
# Får du noe ut av å gjøre lekser?

Og så sur er jeg idag..


Mot skolearbeid utenom skolen? Ja takk!


Fortsatt sur og frustrert ._.

HVORFOR REDIGERE BILDENE?

Er du en av de som er i mot eller for å redigere bilder?
Vet det finnes en del der ute som ikke liker at folk redigerer bildene, og de er mer av typen som vil heller at du skal ta det "perfekte" bildet, og være fornøyd med det.

Jeg er FOR å redigere bildene! :D
Det finnes så utrolig mange pene bilder som kan gjøres ENDA penere med kanskje bare et lite curves lag!
Men det finnes også mange bilder som blir ødelagt av redigering, dessverre.
Eksempler? Vel.. Here you go:

- For mye kontrast er det største problemet jeg pleier å se. Noen syns kanskje dette gjør bildet sitt penere, men jeg syns det ødelegger. Du får ikke med deg alle detaljene ved å gjøre det.
- Også bilder med for mye gul tone i kan ødelegge. Jeg er mer fan av blåtonene, kommer aldri til å slutte :3
- Dårlig bruk av effekter er også et lite problem. Råder dere til å slutte å bruke filter (filter gallery) effektene i redigerings programmet ditt.
- farge toner som ikke helt passer til bildet? for mørke, for mye farge osv.
- b&w bilder uten noe særlig "fiks fakseri", altså at du f.eks bare har brukt hue/saturation og satt den ned på -100.

# Er du for eller mot redigering?
# Hva er det fæleste du vet om redigering? Noe jeg allerede har nevnt?

MASKINER OG ROBOTER?

Er lei av folk som kommenterer med bloggen sin her inne.
Ja, jeg vet det er fordi du vil ha flere som leser bloggen din, men reeeaaally come'on ._.
Begynner å lure på om folk er blitt maskiner eller roboter, skjønner ikke folk klarer å legge så mye arbeid i det. Stressssssss


hits